kvinnebasens logo  
nyhetsarkiv bedriftsarkiv profilarkiv

Profilen

Kristin Moe, leder Kristin Moe Kommunikasjon

 


– Kjønnskvotering en fallitterklæring

Kravet om 40 prosent kvinner i allmennaksjeselskaper er en fallitterklæring. Det mener næringslivets markerte kvinnesaksforkjemper Kristin Moe (51). Hun peker på gode alternativer som byr seg fram på rekke og rad. Og tar et oppgjør med Gutteklubben Grei.

1. januar i år ble regelen som Stortinget vedtok i desember 2003 satt i kraft: Styrene i nye allmennaksjeselskaper (ASA) skal ha minst 40 prosent medlemmer av begge kjønn. Selskaper som er stiftet tidligere får to år på seg til å ordne opp.

– Nei, kvotering for å få fram kvinnene er noe jeg aldri har vært for, forsikrer Moe. – Dette er en fallitterklæring i 2006, tilføyer hun hoderistende.

Stortingets vedtak var et ris bak speilet, og med en frist på to år for selskapene til å ordne opp selv. I den siste oversikten fra i fjor sommer var det bare 68 av 519 selskaper som tilfredsstilte kravet. I praksis: 13 prosent hadde ikke nok kvinner i styret.

– Hva er da alternativet til kvotering?

– Situasjonen skriker etter nye, kreative grep på mange plan. Det må være en mer viljestyrt prosess i rekrutteringen; da får en fram de positive sidene ved å slippe til kvinnene i større grad. I stedet for at myndighetene griper inn i denne utviklingen burde Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skaffe seg en mer proaktiv rolle i forhold til medlemsbedriftene sine.

Et aldri så lite historisk tilbakeblikk hører med, synes Moe. Mange kvinner som i dag er topp kvalifiserte til å rykke inn i styrerommene og i andre ledende posisjoner, er barn av etterkrigstiden. En periode med satsing på lik utdanning og like muligheter for alle.

– Når Jens Stoltenberg danner regjering, hører vi så fra folk i deler av LO og venstresiden i Arbeiderpartiet at han må holde akademikere fra vestkanten av Oslo unna regjeringskontorene. Tenk hvordan det føles for kvinner å bli underkjent av sine egne når de har fått til nettopp det de og deres meningsfeller har kjempet for. Bare fordi de bor på feil sted i hovedstaden. Det er ganske grovt!

Kristin Moe arbeider som kommunikasjonsrådgiver, med eget enkeltmannsforetak: Kristin Moe Kommunikasjon. Så er det ikke det minste rart at det å speile kvinners kompetanse i mediene blir et gjenomgangstema i intervjuet som vi har fått på hennes kontor – på Oslo vest.

Blir ikke nok sett

– Kvinner blir ikke nok sett i det offentlige rom. De er generelt lite brukt som kilder. Vi ser dem oftest på myke sosialområder, noe som er med på å sementere tradisjonelle oppfatninger om kjønnet. Vi må blant annet få fram eksempler på kvinner som kan kommentere forretningsmessige forhold, og få fram deres evner til å tenke i forhold til forretningsmessige løsninger. Men det er ikke bare på næringslivssidene kvinnene må speiles bedre. Mediene setter dagsorden, og må vise at kvinner kan være analytikere og konstruktive på mange plan. Få dem inn i allmennreportasjene!

– Klarer ikke journalistene dette selv?

– Noen journalister er fantastisk dyktige. Men redaksjonene er generelt ikke kreative nok til å finne temaer selv. Nettet og oppslag fra andre land blir fort kilden for saker. Å initiere saker – ja å være en tipser, og å være åpen og ryddig i prosessen med å selge inn saker til redaksjonene, det er hva arbeidet mitt og mange av mine kolleger medvirker til. Jeg er sikker på at kommunikasjonsrådgiverne har skaffet avisene betydelige volumer av spennende saker! Dette er rett og slett brobygging!

En overraskende ting Moe kan fortelle om seg selv og sin virksomhet, er at hun er innvilget medlemskap i Norsk Journalistlag, fagforeningen til journalistene. Hun nevner det for å vise at hun står for og følger de samme etiske retningslinjer som gjelder for pressen, selv om hun jobber for andre virksomheter.

– Som lobbyist opererer jeg alltid åpent. I USA aksepteres slik virksomhet på en helt annen måte enn her i Norge. Det at flere har tilgang til beslutningstakerne er noe som bidrar til å styrke demokratiet. De små virksomhetene og interesseorganisasjonene blir sjelden hørt dersom de ikke har noen til å føre fram sine behov og synspunkter.

Kristin Moe tror det er viktig at nøkkelpersoner i samfunnet som har valgt kvinner i ledende posisjoner går ut og forteller positivt om det. For eksempel kunne hun tenke seg en bredt anlagt PR-kampanje.

– Og hvem skulle betale?

– Jeg synes en slik kampanje må gjennomføres, om den så skal finansieres gjennom departementets budsjett. Da ble det kanskje også godt styrt, strukturert og synliggjort. Jeg har mer tro på motiverte ansettelser enn tvang. For begge parter. Dersom politikerne mener alvor, må de gjøre mer enn å vedta en hjemmel om krav.

”Ghettofisering” og fordommer

Hva er så årsakene til den lave kvinneandelen i de viktige styrerommene? Kristin Moe mener at de altfor homogene miljøene i norsk næringsliv generelt er en hemsko for å få full aksept for kvinnene i styrene.

– Menn velger ledere, og de velger mannlige kolleger – ikke minst i de høyeste lederstillingene. Ja, det er næringsmessig usunt i hvor stor grad dette skjer, sukker Moe.

”Ghettofisering” er et ord hun bruker. Hun har deltatt mye i næringslivsmiljøene, og har erfart at mye av rekrutteringen til lederverv skjer tilfeldig, innenfor ”De indre jaktmarker”. Der er det rett og slett mange fordommer mot kvinner, har hun sett og hørt.

– Du snakker om ”ghettoen”, og mange vil oppfatte at mesteparten av dette er ting som har gyldighet i Oslo-området, der hovedtyngden av lederne de store selskapene befinner seg. Er det andre ting som gjelder ellers i landet?

– Sentralt eller lokalt: Det som gjelder her er hvilke kompetansegrunnlag bedriften har behov for. Lokalkunnskap er selvfølgelig en viktig verdi for dem som vil virke lokalt.

Styrerollen

– Gjør kvinnene nok selv for å bli sett?

– Sikkert ikke. De må være der beslutningstakerne er – og være villige til å bruke tid til relasjonsbygging. For eksempel: Når flere kvinner eksponeres på én gang i mediene, så er det gjerne ”en gjeng jenter” som treffes. Det skrives så mye merkelig og udokumentert om kvinner. Så mennene kan tenke: Tør vi ha dem? Jentene må sørge for å være i blandede miljøer! Særlig fordi de ikke har de relasjonene fra før som mange menn har. De kvinnene som allerede er inne i styrer må også være flinkere til å få inn medsøstre. De må ikke oppleve dette som konkurranse. Mange kvinner går jo igjen i styrene, og jeg har inntrykk av at disse skjermer sin egen eksklusive rolle.

– Er det noe med selve styrerollen og det formelle og juridiske ansvar som gjør at kvinner ikke løper mot styrerommene?

– Til rollen hører det med et solidarisk ansvar, men en trenger ikke jus som fundament for å ta ansvar! Da trekker jeg heller fram at jeg som styremedlem har et betydelig ansvar som kritiker og forslagsstiller. Flere må være villige til å ta personlig risiko, understreker Moe.

Til bildet hører det også med at mange kvinner går igjen i styrene. Selv sitter hun, overraskende nok, bare i ett styre nå: Det er i IKS Bråseth Bo- og omsorgssenter i Røyken, et interkommunalt samarbeid med Asker kommune. Tidligere har hun sittet i en rekke offentlige og private styrer.

– Det er kjempespennende med IKS. Institusjonen hadde sitt første driftsår i fjor, og ligger i skjæringspunktet mellom privat og offentlig virksomhet, der kommunen skal være profesjonell eier og bruker. Her dreier det seg om nytenkning, profesjonalitet og ansvarsroller.

– Hvorfor er du ikke med i flere styrer?

– Jeg har sagt nei mange ganger når det ikke er rom for å bruke sin personlige kompetanse og erfaring i styrevervet. Når det er helt åpenbart, slik jeg har opplevd, at de vil ha meg utelukkende fordi jeg er kjent, da sier jeg tvert nei, fnyser hun.

”Jernkvinnen” og ”kvinnelig lege”

– Mediene er med på å opprettholde en stereotypi som omgir kvinner kontra menn. Vi støter stadig på benevnelser som ”kvinnelig lege”, ”kvinnelig leder” osv. Og kvinner er generelt representert ved de myke verdier alene. Jeg liker å bli oppfattet som klar og tydelig. Når jeg i tillegg kan være kritisk og besluttsom, kan jeg oppleve å bli kalt for ”jernkvinnen” i mediene. Det skjedde da jeg var leder i Forbrukerrådet. Når menn oppfattes som målrettet og besluttsomme, er det greit. Hva skal til for at en mann blir kalt for ”jernmannen”?

– Hvorfor er ikke kvinnesaksorganisasjoner på hugget når det gjelder å få flere kvinner inn i styrene?

– De synes dette er marginale problemstillinger, konstaterer hun nøkternt.

– Hva med en etat som Aetat i denne sammenheng?

– Kvinnebasen.no er en mulighet til å vise nettopp proaktivitet, understreker Kristin Moe. Bruk nettstedet til å være en spennende rekrutteringskilde for bedriftene! Ta det derfra. Definitivt! Men Aetat trenger å profilere seg generelt. Kall det NAV eller hva du vil. NAV blir uansett en genuin anledning til å skaffe seg en moderne, proaktiv og spennende profil. Synliggjøre og løfte bildet av det de driver på med.

Kvinners intellektuelle kapital

Til forberedelsene av intervjuet har vi funnet en uttalelse fra styreleder Jack Smith i General Motors. Det gobale næringslivet har brukt for lang tid på å realisere den makten det ligger i å utløse den intellektuelle kapital som kvinner i ledelse representerer, påpeker han.

Omtaler av denne dimensjonen ved kvinner er noe Kristin Moe kjenner, og det later til å lyde som honning i hennes ører.

– Ja, jeg tror kvinner generelt har en analytisk og faglig objektivitet som menn ikke er like flinke til. Menn har ofte en aktiv, personlig agenda som styrende faktor for sine handlinger. En del menn blir mer påvirket av dette enn kvinner blir, tror jeg. Jeg tror også kvinner er flinke til å se etter forhold i og utenfor virksomheten som menn ikke har tradisjoner for å se på – og som er forretningsmessig lønnsomt!

Kristin Moe tror også at kvinner er grundigere, for eksempel når det gjelder å lese styrepapirer på en skikkelig måte, gjøre egne undersøkelser og andre forberedelser før møtene.

– De gir heller ikke så betingelsesløst sin støtte til framlegg fra administrasjonen. Det kan derfor også være taktisk smart å ha godt med kvinner i styrerommet, smiler ”jernkvinnen”, før hun poserer kattemykt mot veggen på sitt nøkterntfine kontor.

Tekst og foto: Svein-H. Strand

Kristin Moes  profil

JEL 24.03.2006